GJØR DE PÅRØRENDE NOK?

Artikkel publisert på NRK, 10. juli 2018

Helse og omsorgssjef i Flora kommune Norunn Stavø, mener at de pårørende må ta større ansvar for sine eldre. (Les artikkelen her)

Med tanke på den voldsomme økningen i antall eldre så mener hun at det er det helt nødvendig at familiene stiller opp i større grad. Dette er for så vidt ikke nye tanker. Vi har hørt lignende utspill fra kommuneansatte og politikere før.

Kanskje ser man litt til andre land hvor det er en helt naturlig ting at man selv tar vare på sine gamle, slik det også ble praktisert i Norge tidligere. I Norge var dette storfamiliens oppgave, og det er årsaken til at sykehjem faktisk er et ganske moderne fenomen. Industrialiseringen av landet vårt brøt opp samfunnsstrukturen og utfordret oss på nye måter. Bosetningsmønstret, sosiale nettverk, arbeidssituasjonen, likestilling og mye mer endret samfunnet vårt dramatisk og det tradisjonelle fattigvesenet, som tidlighete hadde hjulpet eldre som ikke kunne klare seg selv, sto overfor store utfordringer.  Som et resultat av dette ble de første sykehjemmene etablert mot slutten av århundret. Antallet alders- og sykehjem vokste så videre i takt med den endrede samfunnsutviklingen. Først de siste tiårene ser vi at sykehjemsdekningen er på vei ned igjen. Det er forventet at de eldre skal klare seg selv i eget hjem, eventuelt med bistand fra kommune og pårørende. TV2 skrev i 2010: «Sykehjemsdekningen i Norge er på 1962-nivå. Ikke siden Einar Gerhardsen styrte har sykehjemsdekningen i Norge vært dårligere.»

La oss se litt nærmere på et par av de viktigste endringene i samfunnet som har redusert familiens evne til å ta vare på sine eldre.

Kontakten mellom de voksne barna og foreldrene blir mindre

En utfordring er at vi er mer mobil enn tidligere. Mange flytter fra hjembygden og etablerer seg gjerne langt fra der de vokste opp. Dette har nesten fjernet storfamiliekulturen i Norge, og kontakten mellom de voksne barna og foreldrene blir mindre. Resultatet kan vi se lese om i avisene, og vi kan se det ved å studere utviklingen i diagnosene blant eldre mennesker. Vi ser at eldre er overrepresentert i forhold til antallet av befolkningen med depresjon, og de lider i økende grad av ensomhet og angst. Professor i alderspsykiatri, Knut Engedal, kan fortelle at de to hyppigst forekommende psykiske lidelsene i alderdommen er demens og depresjon. Vi regner med at det finnes ca. 65 000 eldre mennesker med demens i Norge, og ca. 100 000 deprimerte eldre. Det er flere årsaker til at eldre er overrepresentert blant deprimerte, men tap av sosialt nettverk og kontakt med andre medmennesker er helt klart viktig faktorer.

Det er trist at bosettingsmønsteret i Norge bidrar til å øke risikoen for depresjon blant eldre, og det er åpenbart at dette gjør det utfordrende for mange pårørende å ta større del av omsorgen for sine foreldre. De bor rett og slett for langt unna.

Vi ser da at vi har mistet store ressurser som tidligere ble viet til stell av egne eldre

Tidligere var det gjerne slik at kun en i familien hadde arbeid utenfor hjemmet. Mor hadde som regel oppgaven med å stelle hjemme, og å ta seg av familien enten det var barn eller eldre som trengte bistand. I dag er arbeidsmønsteret annerledes, og begge parter i et parforhold må som regel ha fast arbeid for å få endene til å møtes. Vi ser også på arbeidet som en gode som begge parter skal ha like rettigheter til. Oppgavene i hjemmet, og oppfølging av barn, er derfor oppgaver som deles og som tas etter arbeidstid. Vi ser da at vi har mistet store ressurser som tidligere ble viet til stell av egne eldre. Dette har blitt en oppgave som nå må legges til kveld og helger og mellom oppfølging av barn og andre gjøremål. Det har med andre ord blitt mindre tid.

Å være pårørende til en person med demens kan derfor være meget fysisk krevende og psykisk belastende

Som nevnt så er andelen eldre med demens meget stor og økende. Dette er en sykdom som er krevende å forholde seg til selv for fagfolk. Mange pårørende opplever derfor utilstrekkelighet og avmakt i møtet med demens. De opplever at sin nærstående ikke lenger er den samme eller ikke kjenner dem igjen og det kan oppstå situasjoner som kan være preget av frustrasjon, frykt og sinne. Å være pårørende til en person med demens kan derfor være meget fysisk krevende og psykisk belastende. Men tanke på at den pårørende ofte kan være en ektefelle, som også har dårlig helse og et hjelpebehov, så forstår man at dette kan bli en uutholdelig situasjon.

På tross av disse utfordringene møter jeg stadig pårørende som i stor grad tar omsorgsoppgaven på alvor. De stiller opp for sin ektefelle, mor eller far både sent og tidlig, og i mange tilfeller nærmest kamuflerer det reelle omsorgsbehovet overfor kommunen. I min jobb møter jeg stadig pårørende som er helt utslitt og nedbrutt, og de kontakter meg for å høre om det er mulighet for å kjøpe en plass slik at de kan få en ukes pusterom.

Det er min oppfatning at pårørende i Norge utfører et stort omsorgsarbeid

Det er mitt inntrykk at pårørende generelt gjør mye for sine gamle. De setter sitt eget liv på pause for å hjelpe den de er glad i, og mange gjør dette uten de støtteordninger som finnes i dag. Det er min oppfatning at pårørende i Norge utfører et stort omsorgsarbeid som er viktig både for den eldre og samfunnet, men å forvente at denne innsatsen skal økes tror jeg er urealistisk. Demografisk sett så blir vi stadig flere eldre og færre pårørende, og det er ikke noe som tyder på at den samfunnsutviklingen vi har opplevd de siste hundre år nå skal snu.

Eldreminister Åse Michaelsen (Frp)

Bilde: Eldreminister Åse Michaelsen (Frp) – NRK

Eldreomsorg har blitt, og vil nok fortette å være, en offentlig oppgave. Som vår eldreminister, Åse Michaelsen sier til NRK Sogn og Fjordane: «Dei pårørande gjer allereie ein fantastisk jobb og dei treng større støtte og avlastning. Det er kommunane som har ansvaret for å ta seg av dei eldre, ikke dei pårørande.»

Jeg håper at vi klarer å ruste eldreomsorgen til å ta vare på alle de eldre som trenger hjelp i fremtiden. At vi skaper en eldreomsorg som ikke bare er innrettet for å opprettholde livsfunksjoner og behandle somatisk sykdom, men som ser hele mennesket. Som anerkjenner at de eldre, som alle andre, fortsatt har behov for sosialt kontakt, mental stimulering og varierte dager. Til slutt håper jeg at vi kan legge til rette for at den eldre og de pårørende får gode stunder sammen. Møter som ikke preges av frustrasjon, dårlig samvittighet og utilstrekkelighet, men av ro og nærhet. Den siste tid man har sammen er verdifull, og da må det bli en god tid.

 

Så svaret til spørsmål «Gjør de pårørende nok» er helt klart Ja!

 

Til mine barn – skrevet av Arnulf Øverland (1889- 1968)

Når jeg er borte, vil du undres på,

om mennesker kan leve efter døden.

Det er slett ikke enkelt å forstå;

men kanskje fins et sted bak aftenrøden?

 

Ja, kanskje som en drøm, i bleknet lykke

og i et sløret vedmod uten savn -?

Og du vil hviske prøvende mitt navn

og ta mig med i dagen din et stykke.

 

Kanhende du vil spørre, hvem han var,

den mannen, som du gikk og kaldte far.

Om da du ser mig klart og uten hindring,

da lever jeg, mitt barn, i din erindring.

 

 

Hilsen Richard

 

Blog