Når er man for gammel til å bli forelsket?

Vi har nå gått fra vår til forsommer, dagene er lengre og lyset påvirker humøret. Årstidene gjør noe med oss alle, og våren har blitt tillagt mang en forelskelse. Følelseslivet våkner opp igjen etter at mørketiden er forbi og vinterens dvale er lagt bak oss. Så er spørsmålet: Når slutter det å være slik? Blir disse instinktene borte et eller annet sted på veien mot alderdom, eller lever de bare i en mer skjult form?

I sykehjemsbransjen har jeg opplevd mange forhold som har kommet og gått blant beboerne våre

seniors-in-loveJeg tror at de aldri forsvinner. Dette er selvsagt individuelt, men gjennom min tid i sykehjemsbransjen har jeg opplevd mange forhold som har kommet og gått blant beboerne våre. Jeg har sett alt fra nysgjerrig flørting, heftig forelskelse, øm kjærlighet, og mere som jeg ikke bør komme inn på her…

Hvorfor synes jeg det er verd å skrive om? Jo, fordi jeg synes at det er viktig å huske på at livet ikke slutter selv om man kommer på sykehjem. Det er alt for enkelt å sette sykehjemsbeboere i bås. I liket med resten av befolkningen så er de eldre sammensatte og spennende mennesker med mange fasetter. Selv om kroppen er skrøpelig og fungerer dårligere, så er følelsene fortsatt like ungdommelige. Man slutter ikke å være et følelsesmenneske selv om man kommer på sykehjem.

Det er til å bli deprimert av, og det er vel nettopp det som skjer

Når vi erkjenner dette, så bør det også påvirke hvordan man arbeider på et sykehjem. Mange ser på sykehjem som et venteværelse. Jeg har selv opplevd å se beboere slitte oppmarsjert på rekke i korridorene, overlatt til sine egne tanker og kollektiv stillhet. Det er til å bli deprimert av, og det er vel nettopp det som skjer. Depresjonen kommer snikende, humøret daler og man kan lett bli følelsesmessig likegyldig. Det er en skummel utvikling.

Vi som driver sykehjem har et ansvar for å legge til rette for at man fortsatt skal kunne la seg begeistre

Vi som driver sykehjem har et ansvar for å legge til rette for at man fortsatt skal kunne la seg begeistre, sjarmere og bli forelsket, selv om man har blitt beboer. Misforstår meg rett, vi driver ikke datingbyrå, men vi har et ansvar for å ivareta både våre beboeres psykiske helse så vel som den fysiske.

Viktigst er nok det å høre til i et fellesskap, og bli sett og anerkjent som den man er

Dette kan kanskje høres vanskelig ut å få til i praksis, men det er ikke sikkert at det er så vrient. Man får tenke hva som er viktig for en selv. Det kan være å ha frihet til å ta beslutninger knyttet til eget liv og hverdag. Å ha trivelige omgivelser rundt seg, variasjon i hverdagen, god mat, nok søvn, følelsen av trygghet og å bli ivaretatt. Men viktigst er nok det å høre til i et fellesskap, og bli sett og anerkjent som den man er.

VS_toppbanner_11«Får æ holde dæ i handa,
holde fast ei lita stund.
Slippe taket i alt anna
og bare holde uten grunn.»
Kjerstin Aune

 

Med vennlig hilsen

 

Richard

Blog