ENSOMHET I FELLESKAP?

Sylling, 02. juni 2016

Det er en kjent sak at mange eldre tilbringer mye tid alene. De eldre som mottar hjemmetjenester opplever ofte at dagene tilbringes i eget selskap, kun avbrutt av et par hurtige besøk. Noen har mer tid enn andre når de kommer innom, så jeg skal være forsiktig med å generalisere, men jeg har blitt fortalt om hjemmebesøk på under 90 sekunder. Det er selvfølgelig mange seriøse og flinke aktører innenfor hjemmetjeneste, men tiden som er til rådighet er svært begrenset pr. bruker, så de eldre er mest alene i løpet av dagen.

«Vi er flokkdyr av natur med et sterkt sosialt instinkt, og vi trives med å se og bli sett»

eldre-parNår man har mistet muligheten til å komme seg ut, enten det er med bruk av bil eller til fots, så kan ens eget hjem fort oppleves som et slags fengsel. Jeg tror definitivt ikke at vi mennesker er skapt for ensomhet. Vi er flokkdyr av natur med et sterkt sosialt instinkt, og vi trives med å se og bli sett. Det er derfor ikke til å undres over at denne type isolasjon kan gjøre noe med en. Det går på humøret løs, og vi ser derfor at de eldre dominerer statistikken innenfor andelen med depresjon. Depresjon fører videre til fysisk sykdom. Det starter gjerne med nedsatt appetitt og mindre ork, noe som igjen medfører mer passivitet. Dette bidrar til at ressurser og ferdigheter blir borte, magen fungerer dårligere og så videre. Det finnes i tillegg vitenskap som peker på en sammenheng mellom passivitet og demens.

«På sykehjem er det enkelte som opplever det snodige fenomenet å være ensom i fellesskap»

Turen er nå kort for å få plass på sykehjem. Da er det ofte noen som gleder seg. Nå skal man få mennesker rundt seg og være en del av et større fellesskap. Dessverre så er ikke dette alltid tilfellet. På sykehjem er det enkelte som opplever det snodige fenomenet å være «ensom i fellesskap». Andelen eldre med depresjon er ikke lavere på sykehjem, snarere tvert i mot. Ca hver tredje sykehjemsbeboer har en eller annen form for depresjon!

Det er ofte lett å kjenne igjen disse tilfellene på sykehjemmene. Man kan se dem sitte i stuen, dormende i stolen sin eller med et tomt blikk ut i luften. De har trukket seg inn i seg selv, og lider av det vi kaller institusjonssøvn. De må gjerne støttes opp med puter for ikke å falle ut av stolen. Dette er dessverre de beboerne som man ofte kaller «de enkle pasientene». De ber ikke om noe, er ikke til bry, og tar ikke plass.

De «vanskelige pasientene» er derimot de som faktisk har skjønt poenget. De er understimulert, og de finner på ulike strategier for å få oppmerksomhet. Det kan være for eksempel «Helene» som drar i ringesnoren på rommet sitt. Når pleieren kommer inn og spør hva det er, så er det ikke noe. «Men du dro jo i snoren» sier pleieren. «Nei, det har jeg ikke gjort» sier Helene, men så snart pleieren er ute av rommet så ringer det i sykesignalet igjen. Det finnes mange slike eksempler, alt fra små gjentagende bagateller til mer dramatiske strategier. Målet er det samme: Å bli sett.

«De blir stresset og det påvirker igjen beboerne som blir urolige. En negativ spiral har startet»

Jeg husker fra min tid i pleien en dame som ropte på meg. Da jeg kom bort til henne sa hun: «Du må være her med meg. Det er jo ingen her». «Men det sitter jo mange her som du kan snakke med», sa jeg. I stuen satte minst 6 andre beboere, men det var ikke disse damen ville ha kontakt med. Det var personalet, og dette tilfellet var det meg hun vil bli sett av. Dette harmonerer godt med tidspunktene man ofte observerer depresjonsatferden, enten det er isolering eller ulike former for utagering. Det er ofte mellom måltidene. Da er personalet gjerne opptatt med mange ulike gjøremål. De steller rom, vasker opp, legger på plass tøy, har skylleromsarbeid, dokumentasjon o.l. Felles for alle disse oppgavene er at de foregår andre steder enn der beboerne er. Da kommer atferden til syne. Det ringes i sykesignalet og ropes fra stuen, med det resultat at pleierne løper mellom oppgavene. De blir stresset og det påvirker igjen beboerne som blir urolige. En negativ spiral har startet.

Vi deler opp arbeidet slik at noen alltid er der beboerne er, og kun har som oppgave å være til stede

omsorgshjul

På Villa Skaar har vi innført en annen måte å jobbe på for å bekjempe dette med ensomhet. Vi deler opp arbeidet slik at noen alltid er der beboerne er, og kun har som oppgave å være til stede, mens de andre på avdelingen tar seg av alt det praktiske. Vi kaller dette for Omsorgshjulet og vi utsteder røde eller grønne oppgavekort som arbeidsveiledere. Røde oppgaver er relatert praktiske gjøremål, mens de som får grønne kort kun skal være være med beboeren. Resultatet er mindre stress, mindre følelse av isolasjon, mindre utagering, mer kvalitetstid, roligere arbeidsdager, mer fornøyde beboere og faktisk mer tid til å få gjort de praktiske gjøremål.

Les om vårt driftskonsept «Omsorgshjulet»

kortDette er ikke noe «hokus pokus». Det koster ikke noe mer å arbeide på denne måten, og man trenger ikke flere ansatte. Det handler kun om å organisere arbeidet på en lurere måte. Man må fokusere på det som er viktigst på et sykehjem, og det er menneskene som bor der.

Ensomhet er kanskje den største utfordringen på sykehjem. Det må vi ta inn over oss, og da nytter det ikke å administrere seg vekk fra beboerne. Vi må akseptere at pleie og omsorg handler om mer enn å behandle symptomer og dekke primærbehovene. Man må se hele mennesket, og den mentale helsen er en meget viktig del av oss.

Vi skal bidra til å redusere antall depresjonstilfeller. Hos oss har vi ikke pasienter, vi har beboere, og på våre hjem skal alle opplever å bli ”sett”.

 

Med vennlig hilsen

Richard

Blog , , , , , , , , ,