Å være pårørende til en dement far eller mor kan ofte være en tålmodighetsprøve. Stadige spørsmål om de samme ting, eller å høre den samme historien fortalt 10 ganger på like mange minutter kan være krevende.
Vi lever i et samfunn hvor vi skifter fokus raskere og raskere, og hvor vi hele tiden er på vei videre. Nå ser jeg ikke på meg selv som spesielt gammel, men jeg husker en tid da man tok seg tid til å lese hele nyhetssaker, og ikke bare skanne over overskrifter og ingresser. Da man tok seg tid til å reflektere over det man leste eller hørte, og ikke bare hoppet til konklusjonen.Jeg tenker ofte på hvordan det må ha vært for min oldefar da han drev Villa Skaar. I løpet av en arbeidsdag kom det kanskje to brev som krevde svar. Disse skrev han i løpet av dagen eller uken, før de ble postlagt. Han hadde ikke mulighet til å rette opp i formuleringer og grammatikk etter at setningene var skrevet på skrivemaskinen, så det var nok viktig å ta seg god tid og tenke gjennom formuleringene. Kanskje en håndskreven kladd var nyttig? Poenget mitt er at når brevet ble sendt, så var det gjennomtenkte ord og tanker det inneholdt.
Selv sender jeg kanskje 30 til 70 brev og e-poster om dagen, og jeg må innrømme at det ikke alltid ligger like mye arbeid bak alle svar. Tempoet skal være høyt, for det forventes respons i løpet av timen.
«Egentlig er det ikke den demente som har problemet, men vi som ikke tar oss tid»
Kanskje gjør dette samfunnet, og denne livsstilen, oss mer utålmodige enn før, og kanskje gjør dette oss også mer utålmodig overfor de som trenger mer tid på å huske, og som trenger å få gjentatt svarene flere ganger.
Egentlig er det ikke den demente som har problemet, men vi som ikke tar oss tid. Tid til å se og forstå behovet. Tid til å forstå at det ikke er vond vilje, men sykdommen som gjør at de krever mer oppmerksomhet fra oss enn tidligere. Den demente lever ikke i den samme verden som oss.
Det var en liten fortelling jeg kom over på nettet som fikk meg til å tenke over dette. Den var så treffende i sitt enkle innhold, og den sier så mye om hva god demensomsorg handler om: Tålmodighet. Han eller hun har sin egen tid og sin egen virkelighet. Det er den vi må ta oss tid til å tre inn i. Kun her kan vi møte og forstå, og kun her kan kvalitets tid skapes.
En 80 år gammel mann satt i sofaen sammen med sin 45 år gamle sønn. Plutselig landet en kråke like utenfor vinduet. Faren spurte sønnen, «Hva er det?» Sønnen svarte: «Det er en kråke.»
Noen minutter senere spurte faren for andre gang: «Hva er det?» Sønnen sa: «Far, jeg har akkurat fortalt hva det er. Det er en kråke.»
Etter en liten stund, spurte den gamle mannen for tredje gang: «Hva er det?»
Nå kunne man høre en oppriktig irritasjon i sønnen toneleie da han på ny svarte: «Det er en kråke far, en kråke.»
Litt etter spurte faren for fjerde gang. «Hva er det?»
Nå ropte sønnen til sin far: «Nå må du slutte å spørre meg det samme spørsmålet om og om igjen Det er en kråke, sier jeg. Er du ikke i stand til å forstå det?»
Etter en liten stund gikk faren til rommet sitt og kom tilbake med en gammel fillete dagbok, som han hadde hatt siden sønnen hans ble født. Han ga den til sønnen som kunne lese følgende fra dagboken:
«I dag satt min lille sønn på tre år sammen med meg i sofaen. Plutselig landet det en kråke utenfor vinduet. Min sønn spurte meg 23 ganger om hva det var, og jeg svarte ham hver gang at det var en kråke. Jeg klemte ham kjærlig hver gang han spurte meg, og jeg følte ingen irritasjon selv om han spurte om det samme hele tiden. Jeg følte bare kjærlighet for mitt lille barn.»
Så hvis dine foreldrene blir gamle og demente, ikke se på dem som en byrde. Ikke bli irritert når de glemmer eller roter litt, men forsøk å huske på alle de spørsmål du stilte som barn og all den tid og tålmodighet du krevde.
Da fikk du, nå er det på tide å gi tilbake.